Psykt bra samtale

 
Julia er datter til kvinnen som i media har vært omtalt som Norges farligste kvinne, hun har fått denne merkelappen uten å ha bedt om det, uten selv å ha noe innvirkning eller i det hele tatt noe hun skulle ha sagt i forhold til det -
Datter til Norges farligste kvinne er noe Julia har blitt i kraft av ikke noe annet enn å være barn til en bestemt person.
Julia har skrevet boken "Jeg er ikke min mors datter", ikke fordi hun ikke er datter til sin mor - det vil hun alltid være, men fordi hun ikke er som sin mor.
Mor til Julia soner en 21 års forvaringsdom for å ha tatt livet av to mennesker, den ene er hennes egen far.
Hvordan er det å leve med merkelappen "datter til Norges farligste kvinne?"
Hvordan har relasjonen mellom mor og datter vært?
Hvordan er relasjonen mellom mor og datter nå?
Hvordan er livet for Julia nå, etter morens dom?
-------------------------------------------------------------------------------------------------
I denne samtalen får du høre Julia fortelle om en oppvekst under vold, kaos, uforutsigbarhet og angst.
Vi snakker om hvordan oppveksten, og senere også det Julia i voksen alder har lært om dødsfallet til sin Morfar, preger livet hennes i dag.
 
Å høre Julia fortelle om hvordan angst, panikkanfall, tvangstanker og tvangshandlinger, selvskading og en røflig porsjon skam over alt dette - både har påvirket og dels også i dag påvirker livet til Julia.
Det er vanskelig å forstå for personer som selv ikke har noen befatning med hvordan for eksempel angst kan ikke bare begrense, men styre livet til en person - så kraftig at man blir ufør av det.
 
Dette er en sterk, personlig fortelling fra en persons liv, og påminning til oss alle om hvordan det vi som voksne mennesker sier og gjør (eller lar være å si og gjøre) påvirker barn og i verste fall skader eller ødelegger de.
 
Har du behov for å snakke med noen?
Mental helses hjelpetelefon; 116 123
Chat; sidetmedord.no
 

Forfatter, foredragsholder og samfunnsdebattant Amal Aden er gjest i denne episoden.
Amal kom til Norge som enslig mindreårig da hun var 13 år. Før reisen til Norge bodde hun en tid på gaten, etter at hun kom til Norge var det heller ikke noe knips og så ordner alt seg - det tok tid å finne sin plass i det norske samfunnet.
 
I denne episoden får du høre Amal snakke om hvor viktig mangfoldsveiledere i skolen er for ungdommen, viktigheten av at man lykkes med integrering- samt at hun deler noen tanker om hva en vellykket integrering må inneholde av tiltak - faktisk har hun skrevet en egen "Integreringens ABC" om dette.
 
Dette er bare pitte litt av det du kan høre i denne episoden.
 
Amal har funnet sin plass og har funnet sin vei å gå. Hun er kjent for sitt særlige engasjement og kamp for innvandrerkvinner og deres rettigheter, og for unge menneskers rett til å leve sitt liv - til å være seg selv.
Frihet er ikke noe som kommer av seg selv. Å komme til Norge som er et av verdens beste land når det kommer til frihet for den enkelte, er ikke noe umiddelbar frihetsknapp for personer som har flyktet fra et regime, fra strenge sosiale rammer og systematisk kontroll.
 
Gjennom sine uttalelser og sin jobb for innvandrerkvinner i Norge, har Amal Aden opplevd hets, sjikane, trusler og drapstrusler - for å nevne noe, så ille at hun valgte å trekke seg tilbake for en periode.
Men har det stoppet henne fra å mene, fra å snakke?
Svaret på dette må være nei.
Etter en pause fra offentligheten, når det kommer til deltakelse i samfunnsdebatten, er Amal på full fart tilbake. I pausetiden har hun slettes ikke ligget på noe hvilepute - Hun har reist Norge rundt for å holde foredrag, og hun skriver stadig på nye bøker. I tillegg har hun startet opp en ny organisasjon "Amal, med rom for alle" som skal være en organisasjon som navnet sier - med rom for alle personligheter.
 
Behov for noen å snakke med?
Mental helse hjelpetelefon; 116 123
chat: Sidetmedord.mentalhelse.no
 
 

Selvskading er et sårt og vanskelig tema. Å utføre handlinger som er ment for å skade seg selv se på som uforståelig naturlig nok, men også rart - og det har tradisjonelt vært oppfattet som tåpelig og uakseptabelt både av fagfolk og samfunn.
 
Hva er det som får en person til å skade seg selv?
Med årene har man blitt mer og mer klar over kompleksiteten ved selvskading, man forstår at det i de fleste tilfeller handler om noe større, noe vondere, noe man ikke kan klare å sette ord på.
Når den indre smerten (den psykiske smerten) blir så vond at man utsetter kroppen for fysiske smerter, smerter som er mer konkrete, mer forståelig og ikke minst har en større aksept rundt en - da skulle det si oss ganske mye om hvor vondt en person har det, hvor vanskelig livet oppleves.
Når en person skader seg selv er det slik at personen selv har kontroll på hvordan og når smerten oppstår, i det ligger det en viss mental styrke - om enn veldig kortvarig.
 
Selvskading er stigmatiserende, og det er knyttet mye skam opp mot problematikken. Personer som skader seg selv har som nevnt ofte utfordringer i livet som gjør det så vanskelig å være at man går i gang med å skade seg selv, utfordringer som omhandler psykisk uhelse - skam på toppen av dette gjør ikke akkurat livet enklere for personen.
 
Denne episoden gir det personlige erfaringer med selvskading av forskjellig art - Den fysiske og konkrete, og av en art som selv innenfor problematikken selvskading er lite snakket om - nemlig selvskading ved bruk av mat.
 
Vi er på vei framover, det skjer noe i samfunnet vårt også med tanke på hvordan vi ser på selvskading.
Fra anklager, irettesettelser og refs til mer forståelse og hjelp.
Heldigvis ser vi en endring sier jentene i Norwaytwins, og viser til generasjonene som kommer etter oss og forhåpentligvis møter et hjelpeapparat som ser mer av personen bak selvskadingen og med det kan møte med omsorg, forståelse og hjelp.
 
Skader du deg selv, eller kjenner noen som gjør det?
Det er alltid anbefalt å be om profesjonell hjelp, da dette ikke er noe man umiddelbart kommer seg ut av på egen hånd.
 
Ved behov for noen å snakke med:
Ring mental helses hjelpetelefon: 116 123
Chat med noen;
sidetmedord.mentalhelse.no 

Episodens gjest er kunstner ut i fingerspissene, i det hun lager og i måten å snakke på -med en stemme så rå at man skal lete lenge for å finne noe i nærheten.
Men dama er mer -
Hun er fantastisk å snakke med, om livet og hvordan livet selv utfordrer og pusher oss.
 
Elvira markerte seg med sin spesielle stemme da hun for en del år siden ble kjent for oss, så forsvant hun - og nå har hun kommet tilbake med nytt album, albumet "born again" som er en hyllest til og beskrivelse av livet.
 
Det siste verket til Elvira er et vakkert og beskrivende bakteppe i samtalen vår, et teppe vi stadig vender tilbake til, når vi snakker om livet med alle sine kriker og kroker - fra de mørkeste til de lyseste.
Utfordringer, ro, tillit, selvsikkerhet, usikkerhet, tro på en Gud og tro på seg selv, naturens kraft, tvil og mistro.
 
Altså-
Å bli oppmerksom på de små tingene, så vel som de store.
Å ta med seg de mørke krokene, de tunge og utfordrende sidene ved livet, inn i selve livet.
Å kjenne på de vonde følelsene, som en del av helheten.
Det bare strømmer på med energi og oppmuntring fra denne damen underveis.
 
Gjennom denne samtalen ble jeg sittende å tenke på et par linjer i et vers av en gammel sang -
"Da vil du se at sorgens tråder også trengs i blant, så gull og sølv og andre farver bedre bakgrunn fant".
Det kjennes både vondt og uforståelig ut med de mørke trådene, de vonde følelsene og det vonde som skjer oss. Når vi likevel kommer i situasjoner der det blir realitet med dette mørket, er det en del av livet vi må forholde oss til - på samme måte som engstelse, savn og kraftig empati er ting vi må forholde oss til når vi elsker noen.
 
Samtalen oser av en person som lever i ett med både seg selv og alt rundt -
God lytt.
 
Du gjør podkasten en tjeneste ved å like og følge :-)

Når jeg har googlet gjesten i denne episoden, kommer begrepet eventyrer opp på siden av han. Even svømte i fjor rundt Jeløy ved Moss, en svømmetur som ble på rundt 30 km, tre mil.
Hvorfor?
For opplevelsen sin del.
I år har Even planlagt en ny svømmetur, denne gang rundt Hvaler - et lite øysamfunn i Østfold, en svømmetur på rundt 70 km, syv mil, fordelt på ei ukes tid.
Hvorfor?
For opplevelsen sin del, men denne gang også med tanke for å samle inn penger til Mental helses hjelpetelefon.
Brått snakker vi altså ikke bare en eventyrer - en kar som har lyst å gjøre noe spennende, utfordrende, krevende og spesielt - han vil gjøre det til inntekt for en veldig god sak.
 
I denne samtalen snakker vi om hva som ligger bak Even sin beslutning om å samle inn penger til nettopp hjelpetelefonen, nemlig at han selv har sine erfaringer med både å utfordres på psykisk uhelse og ved å kjenne støtte og trygghet i å kunne snakke med noen.
Brått blir Even sitt sommereventyr i vannet rundt Hvaler mer seriøst;
Det handler om psykisk helse, det handler om mennesker som trenger noen å henvende seg til for kanskje livsviktig støtte og hjelp - det handler om hjelpetelefonen til Mental helse.
Siste oppdateringer vi sitter med er at seks av ti som ringer hjelpetelefonen blir sittende i kø, de kommer ikke gjennom fordi pågangen er så stor at man ikke klarer å ta unna med dagens ressurser.
 
Når man har samlet mot og energi til å plukke opp telefonen å ringe noen, for så ikke å komme gjennom på grunn av pågang og mangel på ressurser - så gjør man det kanskje ikke igjen, man har på en måte brukt det lille man klarte å samle sammen av ressurser for å kontakte noen, brent den siste fyrstikken om du vil - og blir avhengig av å bli sett utenfra i stede.
 
Hjelpetelefonen bistår mange mennesker hvert år, jeg personlig er også overbevist om at den redder liv.
Med dette i bakhodet blir denne svømmeturen derfor så mye mer viktig enn et sommereventyr ville være - det handler brått også om hva Even får inn av støtte til denne saken.
 
Even har en klar oppfordring til deg og meg -
Du trenger ikke mange, men skaff deg i alle fall én person du kan snakke med og fortelle hvordan du har det.
Du trenger ikke si så mye, men tillat deg selv å si noe så enkelt som at i dag har jeg det topp - eller i dag har jeg ingen god dag.
Det handler oftest ikke så mye om hva og hvor mye vi deler, men at vi i det hele tatt deler.
Slike enkle grep kan gjøre stor forskjell -
For enkeltpersoner liv og helse, for familier, i vennegjengen, på skolen og på arbeidsplasser.
 
Oppfordringen sendes med dette ut -
Kjenner du en bedrift som kan bidra med støtte til spleis for hjelpetelefonen, evt. ønsker å støtte spleisen selv?
Det er absolutt mulig å stille opp på Hvaler camping både ved oppstart og målgang, også underveis - la eventyr med mening bli noe som bedriften eller du selv ses sammen med.
https://www.spleis.no/project/503653
 
Har du behov for noen å snakke med?
Ring mental helses hjelpetelefon: 116 123
https://sidetmedord.mentalhelse.no/
 

I denne samtalen får du høre Stine fortelle om hvordan hun først kom i hendene på en seksualforbryter og gjennomlevde flere år med grove seksuelle overgrep, før hun i ung voksen alder tar opp jakten på mannen som manipulerte henne inn i et mørke ingen som ikke har opplevd kan forstå.
Du som hører på denne episoden får likevel noe som er veldig sjeldent, du får muligheten til å bli med inn i dette mørket - der du kan prøve å sette deg inn i hodet til et lite barn.
Hvordan er det å være et lite barn i dette mørket?
Når overgrepene blir rutine.
Triggere.
Angst.
Skam.
Black out, dissosiering.
Vendepunkt, fra offer til kontrollør.
Tiden etter overgrepene stopper, hva da?
 
Vi er innom ganske mye i denne litt forlengede samtalen, men det er absolutt verdt  tiden.
Stine har klart seg godt, i motsetning til veldig mange som opplever det hun har opplevd.
Stine sitt liv i dag er absolutt ingen sellvfølge, ingenting å ta for gitt;
Hun har sin egen lille familie, har fått seg en utdanning og jobb - og ikke minst holder hun foredrag om disse viktige tingene.
 
Jeg kjenner en stor glede på Stine sine vegne, og håper jeg får høre henne snakke igjen.
 
Har du behov for noen å snakke med?
Mental helse hjelpetelefon; 116 123
Chat; mentalhelse.no
 
Lik - del - følg
 
God lytt.

Finn deg et fint sted og lytt til denne, du vil da bli kjent med en fantastisk flott kar.
I denne episoden snakker jeg med Kim - Daniel om oppveksten hans, en oppvekst preget av rus, angst, utilstrekkelighet, å se ting et barn ikke skal se, å bære et ansvar barn ikke skal bære - sånn kan jeg fortsette, omsorgssvikt av alvorlig art.
På det mørkeste stedet i sitt unge, voksne liv ønsket ikke Kim - Daniel å leve lenger, han forsøkte å ta livet sitt. Selvmordstanker på sin side, har han båret på fra han var et barn. Som elleveåring kom han så langt at han fant seg et tau og et tre, midt i styret med å rigge seg til kom imidlertid et par jenter fra klassen som resulterte i at den unge gutten gråt det han klarte av ting han hadde båret på fram til da.
 
Hvor var de voksne, de som kunne hjulpet Kim - Daniel?
Og -
Når man vokser opp på denne måten, når man går rundt i konstant angst og bærer et ansvar som voksen , når man i tillegg mobbes - hvordan klarer man å stå han av?
Kim - Daniel hadde noen personer, noen holdepunkter, noen som så han. Utfordringen med å gjøre noe, å si i fra var om det man med stor sannsynlighet måtte vite eller i alle fall ha en sterk mistanke om var på sin side uoverkommelig for de.
 
Jeg har hørt Kim - Daniel snakke om livet sitt tidligere, gjennom foredraget Vekst i motgang sammen med Maud - Angelica Behn. Begge gangene jeg har hørt denne flotte karen snakke, har jeg sittet med undring og lyttet. Jeg har undret meg over den guttungen jeg hørte gjennom foredraget og nå gjennom samtalen.
 
Hvordan er det å snakke om livet sin på denne måten?
Det går greit å snakke sier Kim - Daniel, han er vant til det. Han er vant til det, fordi det er dette han gjør - reiser rundt omkring og holder foredrag om livet sitt. Håpet er at de som hører han snakke skal lytte og lære av noen som har stått i denne gjørmen om man kan kalle det for det.
Jeg hører en liten gutt snakke, når jeg hører Kim - Daniel, i tillegg kan jeg også se den lille gutten skinne gjennom mannen jeg har framfor meg.
Jeg kjenner smerten han har båret på og jeg kjenner iveren etter å bidra til noe bedre.
 
Dette er en av to sterke, personlige samtaler du får på psykt bra samtale denne sommeren.
Innholdet i samtalen viser meg som samtalepartner tillit, samtalen er av stor verdi for oss som hører den.

Tonje er etter hvert en kjent samfunnsdebattant, der området kjønn og kvinner er områder som går igjen.
Vi som liker en god debatt vet at det kan være friskt med uenigheter og krydret språk underveis. Det er noe med å hente inn og legge på bordet argumenter som er saklige og som står seg på en måte som gjør at man, tradisjonelt i alle fall, etter endt debatt kan ta en kaffe sammen - til og med en øl for de som foretrekker det.
 
Uenigheter, diskusjoner, se ting fra forskjellige kanter, vurdere, stå på sitt, utvikle -
Det er dette som har bragt oss fram i verden, det er dette vi har utviklet oss på. I tillegg har man ved utallige ganger endt opp med enighet om at man rett og slett er uenig, og så har det fått være med det.
 
Så hva skjedde?
Samtalen med Tonje er på ingen måte en samtale som handler om de tema hun debatterer til vanlig, de er likevel viktig som bakteppe for å gripe an tema i samtalen -
Hva gjør det med en?
Hvordan påvirkes man av den medfarten man får når man bidrar ved å bruke stemmen sin i forsøk på å belyse viktige tema i samfunnet vårt fra flere sider, man ønsker å bidra med et bredere syn på ting slik at du og jeg selv kan ta stilling til hva vi måtte tenke og mene ut fra hva som har kommet fram i debatten?
 
Når klimaet under debatten vrir seg fra sak til person - og vi aksepterer det...
Når saklig argumentasjon stoppes, og vris i retning personifisering - og vi aksepterer det...
Når uenighet som er sakens natur i en debatt, vrir seg mot personangrep - og angrep på ens familie og kjære - og vi aksepterer det...
Når ytringsfrihet og retten til å være seg selv begrenses, snevres inn og brått utestenger en stor gruppe i samfunnet, kanskje til og med den største - og vi aksepterer det...
Jeg kunne fortsette, lenge - men stopper her.
 
Ved å ikke gjøre annet enn å delta i viktige debatter i samfunnet, debatter de fleste av oss har sterke meninger om som vi av forskjellige grunner avstår fra å mene høyt, ved å ytre hva man står for med saklige argumenter, har Tonje opplevd en rekke konkrete og uhyggelige konsekvenser rettet mot seg som person.
 
Tonje er kunstner, hun lever av å lage og selge kunsten sin som kommer i forskjellig art.
Hvordan er det å oppleve at levebrødet blir forsøkt tatt fra en, gjennom noe som kan oppleves som et raid med svartmaling, ved å ilegge en egenskaper som man ikke på noe tidspunkt har hatt eller ønsker å assosieres med?
Hva med å bli politianmeldt etter å ha deltatt i en offentlig debatt, der man har ikke har gjort annet enn å argumentere for sine meninger?
Hva med de man er glade i?
Hvordan er det å oppleve at den man elsker brått blir gjenstand for den samme svartmaling, forsøk på å knebles og å fjerne dens inntektskilde, uten at denne i det hele tatt å ha gjort noe annet enn å elske den man elsker?
 
Tonje sier det, flere ganger -
Ansvaret for en trygg og god samfunnsdebatt ligger oppover i systemet. Ansvaret for hva man aksepterer og ikke aksepterer i en saklig samfunnsdebatt ligger hos våre folkevalgte - De øverste folkevalgte som både bærer særlig tungt hva egne debatter og bruk av ord og argumenter angår, men også ved at de legger føringer og krav til media og samfunn.
 
Denne samtalen har vist meg hvor ille det kan bli, når man velger bort dialog.
Samtalen har, igjen, understreket for meg hvor sårbare vi mennesker er - hvordan vi bevisst til egen fordel utnytter at vi mennesker består av og ofte lar oss styre av følelser. 
 
Vi trenger ikke være enig og er trolig ikke enig om alt, men -
Skal det legitimere personangrep, skjulte opptak, provokasjon og at man kan ilegge andre egenskaper man ikke har?
Når det å vinne diskusjonen, saken eller kampen om man vil - blir viktigere enn menneskene, så bekymrer det meg.
Vi skal ha det høyt under taket, vi skal tåle en støyt, vi skal ta diskusjonene om og om igjen - kanskje beveger vi oss sakte framover, kanskje står vi stille og kan hende går vi liketil bakover.
Uansett -
Å gå til personangrep på våre meningsmotstandere bærer ikke frukter, det gir ikke blomster og det er ikke noen gode hensikter i det.
Tvert i mot er personangrep skadelig for våre meningsmotstandere og for oss som samfunn, det kan være direkte ødeleggende både for den det er ment for, for familie og personer som er nær og for arbeidsplasser. Personangrep går på helsen løs, psykisk helse OG fysisk helse - som kjent henger kroppen fast i hodet.
 
Deler av Tonje sin historie blir brukt i undervisning av våre unge og håpefulle i videregående skoler. Artikler på nettet om den medfarten Tonje har fått, om alt fra kanselleringer til politianmeldelser blir diskusjonstema der fokus ligger på demokrati, menneskesyn, debattering, ytringsfrihet, respekt og litt til.
 
Heldigvis tenker jeg, heldigvis er personen Tonje nettopp den hun er - Sterk i seg selv, selvsikker, ryddig og klok.
Jeg orker rett og slett ikke å tenke på det utfallet vi kunne sett etter alle personangrep denne dama har vært utsatt for - dersom hun ikke hadde hatt den psykiske kapasiteten og styrken hun har.
 
 

Norwaytweens, Pia og Guro, et psykt bra tvillingpar fra Moss - har du hørt om de?
Tvillingene er 41 og brukte dagen sin til å gjøre opptak i psykt bra samtale, og for noen samtaler det skulle bli!!
 
Denne samtalen er om psykisk helse. Pia og Guro forteller om sin oppvekst, en oppvekst som startet fredfullt på steinerskolen - for så å ta av med mobbing når de flyttet til ordinær skole i femte klasse.
Som ikke det var nok å bli mobbet på skolen, skulle tvillingene også oppleve mobbing fra et faimiliemedlem - noe som skulle pågå gjennom hele tiden som tenåring og i overgangen til voksenlivet.
 
Tvillingene har tatt tilbake kontrollen på egne liv, og det gjør de til gangs.
I sosiale medier opptrer Pia og Guro som Norwaytweens, vi finner de både på tik-tok, youtube og insta. I tillegg har de også en egen podkast.
Psykisk helse er noe tvillingene er opptatt av å snakke om, som Guro sier "Jeg kan ikke forvente at andre skal snakke om psykisk helse, om jeg ikke gjør det selv".
Norwaytweens gjør et lite spark tilbake til alle som har mobbet, og til mobbere generelt. De har hatt hverandre hele veien, de har klart seg - og suksessen med Norwaytweens kan derfor sies å være et pek tilbake til de som undertrykker, som utestenger, som forsøker å få folk til å tie - barn, ungdom eller voksen - Bare se på hva jentene klarer!
 
Sykdom, smerter, utmattelse, dårlig søvnkvalitet -
Å leve med disse tingene er ikke bare bare, det kan jeg skrive under på. Jentene lever med dette hver dag i større eller mindre grad, det blir en vane - hvor enn rart det høres ut.
Det som er ille, er når voksne mennesker kommenterer og stiller spørsmål også ved dette;
Er man sikker på at man har så vondt, når man klarer å gjøre sosiale medier?
Man hadde sikkert klart å jobbe...
Osv...
 
Det er ikke bare å leve med smerter og andre symptomer, det er heller ikke bare å stadig stå opp for undring og meninger rundt ens helse og hva en er i stand til - det vet jeg.
Jentene i Norwaytweens gjør en kjempejobb på sosiale medier, de setter lys på psykisk helse ved å bruke seg selv.
Det er leit at det fortsatt i dag er stemmer som går til angrep på de, jeg på min side heier på de og på alle andre som bruker egne erfaringer uansett om det er psykisk uhelse, fysisk uhelse eller eksistensielle kriser. Jeg heier på stemmer som våger å snakke, våger å gi disse tingene ansikt.
 
Dette er episode 1 av 2 med Norwaytweens, den neste kommer om en stund og handler om selvskading.
 
Har du behov for noen å snakke med?
Mental helses hjelpetelefon 116 123
Mentalhelse.no for å chatte.

Eva B. Ragde er kriminaltekniker, du vet de som labber rundt i heldekkende dresser i forbindelse med kriminelle handlinger eller store / alvorlige ulykker.
 
Kriminalteknikeren jobber faktabasert og leter etter fakta som kan gi svar på en rekke hvorfor og hva i forbindelse med alt fra ulykker til terror.
Ettersom krim-teknikeren jobber med de faktiske forhold og ofte sitter med svar, får de en del henvendelser fra publikum - fra pårørende. Når man skal jobbe med mennesker, spesielt mennesker i krise, trenger man en viss kjennskap til mennesket. For krim-teknikeren handler det om å balansere informasjon som gis til pårørende i sin krise, hva trenger man og hva blir for mye?
Møter med pårørende etter Utøya lærte Eva litt om nettopp dette, mennesker er forskjellig og trenger forskjellig informasjon - noen trenger rammene, andre trenger detaljer...
 
I samtalen med Eva får du også bli med hjem til henne og søsteren Anne B. Ragde da de vokste opp.
Eva var tidlig i arbeidslivet -
Hun samlet flasker sammen med søsteren sin fra hun gikk i barnehage, et viktig og nødvendig bidrag for familieøkonomien. Hun hadde sin første betalte jobb i butikk som 12 åring, til kr. 7,50 i timen, hun hadde samtidig også vaskejobb - disse jobbene ivaretok hun når hun ikke var på skolen eller gjorde lekser.
Mamma hadde høy IQ, men ikke så høy EQ. Det var med det ikke spesielt mye å hente på den mentale omsorgen, på trøst, høytlesing osv.
 
Likevel -
Se på livet ditt slik det har vært som en erfaring, ikke grav deg ned i det.
Eva er på ingen måte, og har aldri vært, i noe offerrolle. Å vokse opp i en tilværelse som var tung, som var krevende - Vi sto i det, vi hadde hevet hode.
Når man opplever noe vondt, når man går gjennom noe vondt eller vanskelig - stå i det er rådet fra Eva.
Å stå i noe betyr ikke at man skal bli i det, kom deg videre - men stå i det på vei gjennom.
 
En kort, men intensiv samtale med Eva dette -
Samtalen må rett og slett bare oppleves, å høre Eva snakke gir deg langt mer enn hva jeg kan dra ut av elementer i skriftform.
 
Behov for noen å snakke med?
Mental helse hjelpetelefon 116 123
mentalhelse.no for å chatte med noen.