Psykt bra samtale

Jeg er det man sikkert kan kalle ekstremt mørkeredd, og er av de raskeste til å komme meg et sted med god belysning i det mørket faller på. Det handler i stor grad om kontroll, om å ha en oversikt over det som er rundt meg. Tåpelig vil noen si, fordi ting endrer seg tross alt ikke selv om det blir mørkt ute.
Synet er sagt å skulle være ca 90% av sansene våre - så tanken på å skulle miste synet er noe som får hårene til å reise seg hos meg. Tanken på å skulle komme inn i en tilværelse der overblikk og kontroll i livet mitt skulle blitt borte - er skremmende.
 
Hvordan er det for de ca 10.000 i Norge som er helt blinde, og de rundt 200.000 som er svaksynte - altså som ser veldig lite?
 
Per Inge, generalsekretæren i blindeforbundet, er født svaksynt, nesten blind faktisk. Etter hvert er han kommet dit at han nå betegnes som blind. I denne episoden får du høre om jobben til Blindeforbundet, om tilbud, om hvordan det er for mange å leve som blind eller svaksynt.
Hva vet man om psykisk helse blant blinde og svaksynte, og Nasjonal behandlingstjeneste for syns og sansetap - merk deg den du!
Du får også høre generalsekretæren snakke om eget liv, et liv som aldeles ikke er preget av begrensninger.
Det er bare å ta av seg hatten for hva denne mannen har oppnådd- ikke med tanke på ressurser som han opplagt har, men med tanke på å ikke la et handicap stoppe han fra å gjøre det han vil. Vi snakker jobbkarriere, å være folkevalgt og varafylkesordfører, med oppdrag både innenlands og utenlands.
Per Inge liker utfordringer, i stede for å stoppe de bruker han de som motivasjon for å få til ting. Selv sier han at han har et lyst sinn som vel er en god ting, han ler mye. Jeg har ingen problemer med å tro det, jeg har ikke bare hørt han - jeg har faktisk også sett han le, når han ler er det med hjertet som gjør at også vi andre ler med han.
Per Inge peker på en viktig greie, for blinde og svaksynte - men også for alle oss som ser;
"Jeg identifiserer meg som politiker, samfunnsdebattant, musikker og sanger, venn og familiemann - ikke som blind."
Oppfordringen til oss som ser er å være åpen. Det er ikke alle som er like, vær nysgjerrig på folk og hvem de er mer enn hva man ser ved første øyekast.
Jeg tenker den sitter jeg, og det på mange overførbare områder -
Se folk mer som de er, hva de sier / formidler, hvordan de handler og ut fra verdiene deres - mer enn å se en hvit blindestokk, en rullestol, et par krykker, høreapparat osv.
 
Har du, eller kjenner du noen som kan ha, behov for en å snakke med eller konkrete råd i forbindelse med synstap?
Ring mental helses hjelpetelefon 116 123
 Send mail til: info@blindeforbundet.no 

Islendingen Asgeir med sitt tilsynelatende noe røffe ytre - store tatoveringer som dekker begge armer, skjegg og et blikk som mer bekrefter enn avkrefter myten om alvoret i uttrykket på en islending - for en spennende kar å snakke med!
Jeg har snakket litt med Asgeir tidligere og nå igjen, det slår meg hver gang - denne mannen er en godt reflektert kar, en kar som tar vare på de rundt seg - og på seg selv.
På selveste verdensdagen for psykisk helse 10 oktober i fjor, slapp Asgeir sitt første album. Utgivelser er ikke noe nytt for mannen, som har gitt ut flere bøker tidligere, men musikk er en ny greie også for han.
 
I denne episoden får du høre om hvordan albumet til Asgeir ble til - Hvordan han har gått fra å skrive tanker og følelser ned (i dikt) som en hjemmelekse fra sin psykolog, til senere å legge på lyd og med det lage sanger av tekstene.
Dette er ikke alt mannen gjør - han har også en facebookside og en podcast med samme navn, super deg selv. Hensikten med disse er å bidra til å se seg selv, gi verktøy til å håndtere tanker og følelser og til å bli sterk i seg selv.
 
Asgeir tar oss med gjennom et liv med følelser og en historie der han som far brukte hele åtte år etter et samlivsbrudd, for samvær med sønnen sin. Hvordan er det for en pappa å stå i en slik årelang kamp, for noe som burde være selvsagt - å få være sammen med ens barn?
 
Har Asgeir klart å supre seg selv gjennom årene?
Det er jeg overbevist om at han har, i alle fall er det inntrykket jeg har av karen gjennom de samtaler jeg har fått ha med han.
 
 
 

@kassolini - Else Kåss Furuseth er godt kjent for de fleste av oss. Hun er mest kjent for å være en morsom stemme, men hun er etter hvert også veldig godt kjent for sitt engasjement rundt ensomhet, selvmord og psykisk helse generelt.
I denne samtalen, som finner sted i hjertet av Oslo om vi skal høre på Else, er ikke noe unntak. Engasjementet rundt psykisk helse, rundt selvmord, er stort og varmt - om enn litt ufrivillig kastet inn i som hun sier selv.
"Jeg angrer litt på at jeg har sagt ja til å møte deg"
Når det viser seg at det ikke er meg hun angrer på å møte, men praten vi skal gjøre, blir det litt bedre for min del.
Hvorfor?
Fordi dette er vanskelig å snakke om er svaret fra Else.
Tenk deg det du, dama som ingen kan målbinde, dama som snakker rett fra levra - angret på at hun sa ja, FORDI det er vanskelig og vondt å snakke om.
 
Jeg har ikke hørt Else i en slik samtale tidligere, aldri.
Mørk humor, for meg en livsviktig ting - tydeligvis også for Else etter hva hun formidler.
Likevel -
Denne samtalen byr på lite latter og mer tention om man kan si det, mere emosjoner som ligger i luften til å ta og føle på.
 
Se forbi bakgrunnsstøyen, det er bare mennesker som lever - noe vi kan sette pris på alle og en hver, da vi har langt mer glede ved de som lever enn de som ikke er med oss mer.
 
Har du behov for noen å snakke med?
ring hjelpetelefonen til mental helse på nummer 116 123
Ta kontakt med organisasjonen leve.no som er organisasjonen for etterlatte ved selvmord.

Mobbing, et av vår tids største samfunnsproblem.
Har du tenkt på, har du undret deg på, hvorfor vi holder disse områdene adskilt -
Mobbing, trakkassering, rasisme og diskriminering?
Leif er klinkende klar - det handler om mobbing alt sammen, bare fine måter å pakke det inn på og ikke minst at man kamuflerer mobbetall.
 
Om man først synes tall er gøy, kan man også se på mobbetall i skolen - ofte presentert gjennom elevundersøkelser, her har Leif klokkeklare tanker om hvordan disse tallene blir brukt;
Åtte av ti har det bra på skolen, det er ikke så verst.
Vent, hva sa du?
Det er to av ti på skolen som ikke har det bra, de opplever å bli mobbet.
Måten vi presenterer tall på gir enten et positivt eller et negativt inntrykk, det er etter hva vi ønsker å presentere. Mobbetall i skolen skulle ALLTID vært presentert med hvor mange som mobbes, for å understreke at det skjer og det må gjøres noe med.
Er du enig med Leif?
 
Metalheads against bullying oppsto som organisasjon i januar 2015, altså har organisasjonen allerede eksistert like lenge som kjerringa mi har bodd sørpå.
Foredrag, rådgivning, støtte til barn og foreldre i mobbesaker - voksne også om man trenger det. Eget mobbeombud, samarbeid med aktører eksempelvis innenfor juss, fagskolen, tatovør.
 
Leif er en riktig friskus både i måten han framstår på og måten han snakker, han har opplagt et helhjertet engasjement mot mobbing og for de som opplever å bli mobbet.
Hør Leif snakke om mobbing blant barn kontra voksne, noe jeg aldri har tenkt på før - men som absolutt er noe til ettertanke.
I tillegg til alle gode ord, til det hjertelige engasjementet rundt dette alvorlige temaet må man kunne si - kommer Leif også med noen ord til ettertanke for deg og meg og de rundt oss.
Har du noen gang sagt noe stygt om noen, sagt noe som ikke var helt innafor?
- Om du svarer nei lyver du, vi har nemlig alle det på minst ett tidspunkt.
Om du sier eller gjør noe til eller mot en annen person som ikke er helt innafor, tjener du noe på det - hva tjener du på det?
- Oftest tjener man ingenting på dårlig oppførsel, så det er like greit å la det være.
Det er fire ord som ødelegger for deg og din utvikling, det er ordene "hva vil andre si".
- Hvor mange av oss har ikke tenkt de ordene, kanskje også mange ganger...
 
Oppfordringen til oss fra Leif er enkel -
Vær deg sjæl, det er da du er best.
 
Har du behov for noen å snakke med om mobbing kan du ta kontakt direkte med metalheads against bullying. De som driver organisasjonen har taushetsplikt, og det koster ikke noe. Om du bor i sør eller nord, øst eller vest er ikke av betydning.
https://www.against-bullying.com/
 
Du kan også ringe hjelpetelefonen til mental helse - 116 123

Hvem er Isabell Herlovsen, uten fotballen?
I denne samtalen har vi forlatt fotballbanen og tatt veien til Isabell uten ball.
Isabell blir av AI beskrevet som, en hjemmekjær person.
Videre; Isabell er en person som setter nærhet til familie og privatliv først, hun er mer opptatt av de nære tingene enn av status og lønninger.
Hmmm... jeg sjekker ut med Isabell om dette er noe hun kan kjenne seg igjen i - og det kan hun, og legger til at hun som person egentlig er introvert - en motsetning til den villkvinnen hun er på fotballbanen.
 
Isabell forteller i denne samtalen om det å komme ut av skapet, om familiens betydning med livet både på og utenfor fotballbanen.
Vi får et innblikk i gleden over å skulle bli mamma for første gang, sorgen ved å miste ufødte tvillinger og gleden over nye barn.
Vi får høre Isabell fortelle om knekken hun fikk etter å ha lagt opp som fotballproff, en knekk der vi hører om å være i mørket - og veien ut av det samme mørket..
Det går bra, ta et skritt om gangen - 
Dette er sitatet Isabell har hatt med seg i livet, et sitat eller motto om man vil - som lett kan overføres til oss andre sporty eller mindre sporty mennesker.
 
Mot slutten av samtalen blir vi anbefalt, minnet på om du vil, hvor viktig det er å ha noen å snakke med i de tidene vi ikke har det så greit med oss selv.
Isabell Herlovsen, Norges beste fotballspiller -
Trekker flere ganger i samtalen fram sin Kristine på en måte som er veldig rørende og god.
Hun kjenner meg, hun vet hva jeg trenger...
Vi er så forskjellige, derav utfyller vi hverandre veldig godt...
For meg ble det tydelig at Isabell er Isabell, helt og fullt. Likevel, måten å snakke om betydningen av å ha en livspartner som er der, som kjenner en og ser en, som vet hva man trenger - står for meg som noe av det sterkeste i samtalen, som en hyllest til hun som innehar den rollen.
 
Denne episoden har du lyst til å høre, ingenting er som å bli sluppet inn hos mennesker - få ta del i personlige historier.
 
 
 

Isabell Lehn Herlovsen, med fotball-
Hør Isabell fortelle om livet som fotballspiller, som proff i utlandet. Mental styrke, livet på og rundt banen fra tidlig alder- Opptur og bragder, men også hard jobbing og å kjenne at det ikke går som tenkt- at man ikke har det bra.
Hva skal til, hva har vært viktig, hvordan klare alt hun har klart?
Isabell ble hentet til toppserien som 15 åring, og til landslaget som 16 åring - en sårbar alder, men med mulighet for å blomstre under rette forhold.
Hun er den norske fotballspilleren som har oppnådd flest suksesser på banen, suksesser som fordeler seg både hjemme i Norge og i utlandet. Isabell ble den yngste som noen gang har scoret mål i et EM, en tittel son fortsatt står.
 
Familie er et ord som går igjen i samtalen med Isabell, som avgjørende for både mulighet til og gjennomførelse av det hun har oppnådd på banen.
Hør også
Isabell Herlovsen, på hjemmebane - kommer i psykt bra samtale 😉
 
 

Kjenner du noen krigsveteraner?
I denne episoden får du møte Stig, som har vært utplassert som FN soldat i Libanon på starten av 80 tallet.
Soldatene ble sendt ut for å være del av en fredsbevarende styrke, en styrke med oppgave å patruljere og være en støtte for folket.
Hvordan var det å oppleve at noe av det første som skjer er det stikk motsatte av fred, man blir beskutt, man blir stengt inne i en krigssone i dagevis der det handler om å overleve først og fremst?
Hvordan holder man det gående, hvordan tar man seg gjennom en hel periode på et slikt sted, hva skjer med en når man opplever at kamerater blir psykisk dårlig rundt en?
Hva skjer når man kommer hjem?
 
Rutine er et nøkkelord, det samme er automatikk.., noe som preger første del av også denne samtalen - det går på automatikk å fortelle fra perioden ute.
Når fortellingen kommer til at man er vel hjemme igjen, i én hel del, senkes skuldrene til Stig, han samler seg liksom mer i sofaen han sitter i... han framstår ikke så anspent lenger.
...
Denne samtalen var en sterk opplevelse for min del.
Heldigvis tenker jeg, heldigvis har vi i dag gode tilbud for våre krigsveteraner i dette landet - noe vi ikke hadde den tiden Stig kom hjem...
 
Er du krigsveteran?
Søk opp nvio.no
Behov for å snakke med noen?
ring mental helses hjelpetelefon 116 123

Episodens gjest er Simen Bondevik, en etter hvert kjent stemme i den politiske verden. Engasjementet rundt de myke verdiene og tingene rundt oss er ungt, skjørt, oppriktig og så tydelig at det ikke er til å misforstå.
De som har noen år på seg og som husker tilbake i politikken, drar trolig kjensel på gjestens bestefar - Kjell Magne Bondevik, og man kan ane og i alle fall undre over om Simen har med seg noen taleføre gener fra bestefar - uansett;
Om jeg skulle komme med tre ord som beskriver min opplevelse av Simen måtte det være raus aller først, deretter både tydelig og ydmyk - jeg er rett og slett både imponert og full av beundring for denne unge mannen. Her er det mange som har noe å lytte til, ta til seg og lære av - også av den godt voksne garden.
 
Tema for vår samtale er å leve med usynlige funksjonsnedsettelser. Simen har en egen historie, en historie som går tilbake til han ble født alvorlig prematurt - men har klart seg overraskende bra ut fra de forutsetninger og de påkjenninger han var gjennom den første tiden etter han så dagens lys.
Begrensninger, perioder med lavt selvbilde, trusler - om du tror disse tingene bremser Simen må du tro om igjen - han finner veier, finner løsninger for å holde det gående.
 
Få med deg denne episoden, la deg inspirere av en ung mann iført sandaler og masse pågangsmot.

Denne episoden nå helt inn mot jul, er i år som i fjor en personlig fortelling.
Du får møte Nina som har en lang historie med spiseforstyrrelser hun deler med oss, og hva som har betydd aller mest for henne med tanke på den reisen hun har vært på for å komme dit hun er i dag. Nina lever fortsatt med spiseforstyrrelser som i stor grad er en livslang greie, en greie som til varierende grad viser seg i hverdagen til en som lever med det.
Veien fra sunn trening og trening til trening med en egen form for spiseforstyrrelse kan være en usynlig vei å gå, man aner ikke at man har gått fra en sunn vei til en vei med psykisk uhelse før det er for sent. Enda mer usynlig, enda raskere, enda skumlere er veien fra denne varianten av spiseforstyrrelse knyttet opp mot trening til anoreksi - plutselig er man i anoreksiens klør, og de klørne er tunge og vonde.
 
Har du hørt om Fontenehus?
Historien om Fontenehusets opprinnelse er en vakker, nær og skjør historie om hvordan pasienter utskrevet fra psykiatrien selv tok ansvar da man så at man sårbar og svak sto overlatt til seg selv, ingenting å gå til, ingen støtte, ingen push - ingenting. Historien går så langt tilbake at vi snakker før 1950, i USA. Fontenehusene har bredt om seg til hele verden, også i lille Norge har vi en del av de - ett av de er her i Moss hvor vi befinner oss. Fontenehuset skulle bli noe av det aller viktigste for Nina og hennes reise med et liv i anoreksiens klør - ansvar, mestring, forventning, forståelse og ikke minst fellesskap for å nevne noe av det Fontenehuset har med seg.
 
Finn deg en god stol, len deg tilbake og hør Ninas fortelling - en fortelling som ikke er for underholdningens del, men for å bringe både håp og tro på at de små tingene nytter.

Veldig mange av oss har hørt slagordet "Alle trenger bonden" eller "Takk for maten", kan hende også begge disse slagordene, men hvor mange av oss har tenkt på hvordan det er å være bonde, på bondens psykiske helse?
 
Jeg har hatt en prat med Tor Jacob Solberg som er styreleder for Norges bonde og småbrukerlag, vi har snakket om bønder og psykisk helse - og det ble en spennende samtale.
Mye tid alene i jobben, usikkerhet rundt inntekt - mye styrt etter hvem som styrer landet. En økonomisk risiko man bærer på egne skuldre i det man holder på med, utfordringer i den grad man skulle bli syk med tanke på at sykemeldinger ikke er like selvsagt som for andre næringer. Sosiale medier, er du klar over hvor mange bønder som blir gjenstand for folks synsing, mening og holdning i sosiale medier? Bønder har opplevd å bli hengt ut i sosiale medier - det er ikke grenser for hva man kan finne på å trykke ut av seg. Dyreplagere, snyltere, løgnere osv. Verst er det at det gjerne handler om ting man ikke styrer selv, stort sett ikke, det handler ofte om sykdom og livshendelser der vi vet fra samfunnet for øvrig at det ene tar med seg det andre.
Bønder er langt oppe på listen over personer som tar sitt eget liv, visste du det?
 
Vi trenger alle å bli sett. Det slo meg i denne samtalen at vi ser bonden på traktoren, på jordet, med det blå øyet vårt. Men vi ser ikke hele bonden, faktisk ikke.
Når vi handler maten vår, hvor mange tenker over all jobben som ligger bak?
Hvor mange tenker over våketimer, mens vi andre sover?
Hvor mange tenker over hvor lite bonden sitter igjen med av det vi betaler, og hvor mye som går til fortjeneste for andre enn bonden som jobber ræva av seg for at vi skal kunne handle inn?
Hvor mange av oss følger med på jordbruksoppgjøret, i alle fall med tanke for at nå må det da være tid for at bøndene får et løft?
 
Jeg har en til ting å si nå, før jeg legger ut dette innlegget -
Takk for maten <3